|
Om sibirkatter
Sibirkatten er en skogkatt fra Sibir. Mange betegner den som russlands nasjonalkatt. Den første sibirkatten kom til Sverige i 2000 og til Norge i 2001. Sibirkatter har blitt en populær rase i Norge de senere årene, og rasen er fortsatt i vekst. Dette skyldes blant annet allergivennligheten i tillegg til at sibirkattene er en flott familiekatt.
Lynne
Sibirkattene er kjent for et godt lynne og en inntagende personlighet. De knytter seg sterkt til sine eiere og er veldig lojale.
Sibirkattene er kjent for å være glade i vann, og de oppholder seg gjerne nær vannkilder. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller blant sibirkattene. En annen egenskap er at sibirkattene er smarte og lette og oppdra. De brukes bl.a. som sirkuskatter i Russland. I tillegg er de også kjent for å være territoriale.
Utseende
Sibirkatten er en såkalt naturrase. Med det menes at det er naturen selv som har formet denne katten som har tilpasset seg det utfordrende klimaet i Sibir. Pelsen er semilang og har et vannavstøtende lag. Ørene er medium til små for å hindre varmetap og mellom potene har den lange hårtufser.
Sibirkattene vokser sakte og kan bruke opp til fem år på å bli fullvoksen i kroppen.
Sibirkattene kan minne litt om de andre "skogkattene" main coon og norsk skogkatt. Det som hovedsaklig skiller de fra hverandre er den kompakte bygningen, pelsen og fasongen på hodet. Sibirkattene er kraftigere enn main coon, men main coon har en lengre kropp og større ører. Sibirkattene har avrundet hode og ører og runde øyne, mens norsk skogkatt har et trekantet hode, spisse ører og skjeve øyne.
 Standarden på sibirkattene sier i all hovedsak at hodet skal være massivt og litt lengre enn bredden. Pannen er bred og ganske rund. Katten skal ha lavtstående kinnben etter gamle standarer. Profilen bukter svakt innover, og katten har ikke stopp (neseprofilen). Ørene er medium til små og skal være runde. Det skal være god bredde mellom disse. Øynene skal være store og ovale, gjerne litt på skrå. Øyenfargen klart gule eller grønne. Katten skal ha en kraftig beinstamme. Bena er medium i størrelse og former en rektangel med kroppen. Labbene er store og runde, og skal ha dusker under. Halen skal være lang med avrundet tupp. Pelsen skal være tett og ikke ligge helt inntil kroppen. Overpelsen er vannavstøtende og skal kjennes litt hard ved berøring.
Allergi
Sibirkattene er allergivennlige fra naturens side. Det betyr at folk som er allergiske mot katter kan tåle sibirkattene. Det er ingen garanti at sibirkattene ikke er allergifremkallende, så dette må hver enkelt som ønsker å skaffe seg en allergivennlig katt få testet. Det finnes testhjem til dette formålet.
For katteelskere som til sin fortvilelse ikke kan ha katt kan altså en sibirkatt være løsningen.
Når man er allergisk mot katt kan det være ulike ting man er allergisk for. Det kan være bl.a. spytt, avføring, serum eller urin. Allergi er individuelt, og allergikere kan reagere forskjellig på samme katt.
Som oftest er det stoffet FEL D-1 som finnes i spyttet, man er allergisk for. Dette stoffet, som er et protein, får kattene på pelsen når de vasker seg, og når pelsen tørker blir det til støv. Og det er altså i dette støvet at FEL D-1 finnes og fremkaller allergireaksjoner. Nå er det ikke vitenskaplig bevist, men hovedteorien på hvorfor sibirkattene er allergivennlige er at de mangler eller har en veldig lav forekomst av proteinet FEL D-1 i spyttet. Noe som medfører at de som er allergiske for dette stoffet ikke får allergiske reaksjoner fra sibirkattene.
Du kan også lese om allergi på hjemmesiden til Sibirkattens Venner.
 Helse
Sibirkattene er en sunn og frisk rase, og bevisst avl gjør også at rasen ikke har utviklet helseproblemer for eksempel på grunn av for høy grad av innavl.
En sykdom som vi som oppdretter må gjøre deg oppmerksom på er den arvelige hjertesykdommen HCM (Hypertrofisk kardiomyopati). Den utarter seg slik at venstre kammermuskulatur vokser og fortykkes. Denne sykdommen kan du lese mer om hos Sibirkattens Venner. HCM finnes hos alle katteraser, huskatter inkludert.
Mange sibirkatter har HCM i sine linjer uten at dette er et problem for rasen. Linjer med mye HCM bør ikke brukes i avl, og oppdrettere bør innhente informasjon om de linjene de avler på.
|
